spørsmålene og svarene

Du har kanskje hørt om Times Higher Education World University Rankings, Academic Ranking of World Universities Shanghai og QS Top Universities? Dette er kjente rangeringer for universiteter.

En rangering er en slags konkurranse som ser på forskjellige faktorer, måler disse opp mot hverandre og sammenligner de med andre universiteter. I utgangspunktet kan dette virke som en objektiv måte å se på om et universitet er bra eller fantastisk. Det finnes både nasjonale og internasjonale rangeringer, og det finnes rangeringer for universitetene som helhet og innen spesifikke fagområder.

De aller fleste rangeringene ser på det akademiske, altså hvor mange artikler som blir publisert i anerkjente magasiner hvert år, antall nobelprisvinnere og hvor mye penger som blir brukt på forskning. Noen har også inkludert faktorer som er viktigere for deg som bachelorstudent – studenttilfredshet, altså hvor godt studentene trives på studiene sine.

Vi som jobber med internasjonal utdanning og høyere utdanning har delte meninger om hvor mye rangeringer har å si for studentene. Ofte blir et stort universitet som har mange ansatte og bruker mye penger på forskning rangert over et mindre universitet som ikke har de samme pengene til å bruke på forskning, til tross for at utdanningskvaliteten kan være minst like god.

Ofte ser vi at de store forskningsuniversitetene prioriterer forskning over å legge til rette for at studentene skal trives, rett og slett for å holde på plassen sin på rangeringen. Som NOKUT skriver i en rapport fra 2016: «for mange av rangeringsmetodologiene kun benytter det som er enklest å måle istedenfor det som bør måles, samt at enkelte av indikatorene som benyttes legger til rette for datamanipulering og juks blant deltakende læresteder».

I tillegg er en stor del av hvor universitetene havner på rangeringen hva slags omdømme man har blant andre universitetet. Det betyr at hvis man allerede har et godt omdømme, vil man stor sett fortsette å ha et godt omdømme fordi man er høyt er rangert. Dette er en av flere grunner til at de samme fem universitetene alltid finne i toppen av rangeringene.

Det kanskje største problemet med rangeringer er at de fungerer best på universiteter som tilbyr de fleste fagområdene, altså bredde universiteter. Det betyr at universiteter som er ledende innen sine felt som samfunnsfag eller kunst ikke blir rangert høyt, fordi de ikke tilbyr og publiserer artikler innen matematikk og naturvitenskap. Universiteter som også hovedsakelig tilbyr bachelorgrad og færre mastergrader vil også ikke bli rangert høyt.

For deg som skal starte på mastergrad har en rangering større betydning enn for de som skal starte på sin første grad. Dette er fordi du skal nå starte med litt forskning selv – blant annet skal du skrive en masteroppgave. For deg er det nyttig at universitetet du går på bruker mye penger på forskning og å ha en tidligere nobelprisvinner som veileder, vil ha en mye større verdi for deg senere når du skal søke jobb eller søke deg videre på doktorgrad.

Til tross for at det er flere aspekter med rangeringer det er verdt å se litt ekstra nøye på, har det også sine fordeler – er universitetet rangert høyt på ARWU og THE sine rangeringer, er det stor sannsynlighet for at universitetet står på Lånekassen sin tilleggsstipendliste, noe som kan gi deg et lavere studielån enn hvis du velger et universitet som ikke står på listen.

Arbeidsmarkedet kan også være tidvis utfordrende, også i Norge, og når du søker på en ledig stilling kan det være en fordel å kunne vise til at du har gått på et internasjonalt høyt rangert universitetet. Du kan da si at du har en solid utdanning i ryggen som gjør deg til den perfekte kandidaten for akkurat den jobben. Men husk – du kan også gå på et middels rangert universitet og ha en fantastisk faglig bakgrunn.